BRICene falt

For 14 år siden, kort tid etter den fatale terrorhandlingen i New York, hadde vi vår første gjestekommentar i herværende avis. Budskapet var at Kina kom til å få stor betydning for veksten i verdensøkonomien fremover. Såkalte økonomieksperter nærmest hånflirte og mente Kinas økonomi hadde minimal betydning. Den var jo ikke større enn den italienske. Dem om det.

Forventinger til kraftig vekst i kinesisk økonomi, og en verdensøkonomi som hadde bunnet ut, var kimen til å starte et rent vekstmarkedsfond. Aksjene i denne del av verden hadde ligget nede siden vekstmarkedsboblen smalt i 1994. Den gang ble prisingen av selskapene spekulert opp basert på de milliarder av mennesker som bor i denne del av verden. Men verdiskapningen i selskapene var ikke mye å skryte av, og prisingen var hinsides. Det måtte gå galt.

En aggressiv amerikansk sentralbanksjef etter 9-11, med rentepistolen full av tørt krutt, ga startskuddet til det som skulle bli en historisk opptur for vekstmarkedene. Både for realøkonomien og aksjemarkedene.

Den store kommunistiske førerhunden Kina kommanderte bøndene til å legge igjen hakkene og spadene på jordene, for å ta plass på et samlebånd i fabrikkene som skulle produsere billige varer til hele verden. Samtidig ble Kina medlem av WTO, og en integrert del av det globale økonomiske system.

De første signalene på den kommende oppturen så vi på slutten av 2001, i form av klassiske konjunkturbarometre som økte kobberpriser og tørrlastrater til sjøs. Tidspunktet for etableringen av et vekstmarkedsfond var tilsynelatende perfekt. Men da vi kom på gaten i april 2002 ble vi (indirekte) rammet av to regnskapsskandaler i USA, Enron og Worldcom. Fondet falt over 40 prosent på få måneder!

En aktiv verdibasert investeringsfilosofi, som kjøpte det Kina kjøpte og holdt seg unna det Kina solgte, førte imidlertid til en påfølgende fantastisk opptur. De som i stedet satset på overprisede amerikanske selskaper opplevde et tiår uten avkastning. Selv om aksjekursene ikke steg, tjente de store amerikanske selskapene fortsatt gode penger. «Problemet» var at selskapene var alt for høyt priset i forhold til inntjeningen. 

De siste årene er bildet snudd på hodet. Investorene i vekstmarkedene har opplevd til dels begredelig avkastning, mens de som har satset på amerikanske aksjer igjen har inntatt øverste trinn på seierspallen. Mens vekstmarkedene har levd alt for lenge på gammel (Kina)moro, førte finanskrisen til at USA tok et hardt tak i kostnads- og restruktureringskniven. I dag kan flere amerikanske industribedrifter konkurrere med kineserne på lønninger og andre kostnader. Resultatmarginene er rekordhøye. Det begynner imidlertid også prisingen av selskapenes inntjening å bli.  

Mange år med overinvesteringer har ført til fallende kapitalavkastning i globale vekstmarkeder. Selv ikke svekkede valutakurser siden 2013 har gitt resultater. Tiden er mer enn moden for at selskapene tar ansvar for egen utvikling, tilpasser kapitalbruk og kostnadsnivå til den nye virkeligheten. Slik norsk oljeindustri er i ferd med å gjøre.

En sentral brems i vekstmarkedene er forrige tiårs vekstmotor, BRIC-landene. Brasil ligger nede med råvare- og korrupsjonsabstinens. Putin kan fortsatt vise muskler, men de er ikke økonomiske. India er i ferd med å komme ut av demokrati- og byråkratiskapet. Men foreløpig har det blitt mest store ord og forventninger. Målet om å ta over Kinas rolle som verdens fabrikk, og gjøre «Made in China» til «Made in India» er hårete, men på sikt ikke uoppnåelig. Kinas overgang fra en investerings- og eksportbasert økonomi til service og konsumdrevet svir, både lokalt og globalt.

Er da de som fortsatt sitter og venter på bedre tider i vekstmarkedene dumme? Vi kan ikke få påpekt det nok: Det er forskjell på realøkonomisk utvikling og hvor aksjekursene tar veien. Og at aksjekursene svinger mye mer enn underliggende verdiutvikling.        

Likeledes at verden er global, uten noe naturlig skille mellom vekst- og utviklede markeder. Selskapene derimot har hele verden som tumleplass. Og nettopp det blir nøkkelen fremover.  I et klima hvor råvare- og energiprisene faller blir noen land vinnere og andre tapere. Men viktigst, innen hver sektor blir ett eller noen få selskaper vinnere. Disse prøver vi å finne, uten å betale så mye at det går på bekostning av kapitalavkastningen.

Med prislapper nede på finanskrisenivå tør vi spå at vinnerne fem år frem i tid i dag befinner seg på børsene i vekstmarkedene.

Kommentaren har stått på trykk i Dagens Næringsliv