Innholdet på denne siden er markedsføring
En diffus sentralbank
Som bedehusbarn ble jeg bombardert med profetier om menighetens nært forestående bortrykkelse. På samme måte risikerer Norges Bank å miste troverdighet med sine siste prognoser, skriver Torgeir Høien.
Jeg sov med sandaler og sjekket hver morgen om jeg ved en gudommelig glipp, eller på grunn av en ikke-benådet synd, var forlatt alene hjemme. Da verken 6–dagers krigen, månelandingen eller EEC-valget resulterte i himmelsprett, ble profetiene om endetidens entré diffuse. Emissærenes tillit forvitret.
Svekket troverdighet
De siste prognosene fra Norges Bank svekker bankens troverdighet. Bankens mål er å holde kjerneinflasjonen på 2,5 % - 0,9 prosentpoeng over dagens nivå. Pengepolitikken bør derfor innrettes slik at inflasjonen, slik banken selv vurderer det, på et gitt tidspunkt i rimelig nær fremtid er på målet. Norges Bank synes å dele denne oppfatningen. Ifølge Pengepolitiske rapport er hovedkriteriet for en "god rentebane" er at den «bør stabilisere inflasjonen på målet eller bringe inflasjonen tilbake på målet etter at det har oppstått et avvik». Men det var ikke en slik rentebane sentralbanksjef Øystein Olsen la frem på torsdag. Norges Bank tror nå at inflasjonen blir langt lavere enn 2,5 % gjennom hele prognoseperioden og at den ender på 1,5 % ved utgangen av 2020.
Da Norges Bank i 2001 kommenterte forslaget til dagens pengepolitiske forskrift, skrev man at inflasjonen ville kunne avvike med inntil 1 prosentpoeng fra 2,5 %. Det ble føyd til at «vesentlige avvik, særlig avvik utenfor [dette] intervallet», ville blir analysert i den årlige beretningen. Nå forutses en inflasjonsutvikling som banken, da forskriften kom, mente ville krevd fire utdypende ex post forklaringer.
Fallende inflasjonsforventninger
"Fleksibilitet" har blitt et kjært ord på Bankplassen, og jeg har forståelse for at det ikke alltid haster å nå målet. Men ventetiden må ikke gjøres så diffus at folk mister tilliten til at banken har målet klart i sikte. Noe som nå kan være i ferd med å skje. Hvis så er tilfelle, kan nominell økonomi komme i drift. Uten et nominelt anker kan vedvarende lav inflasjon få inflasjonsforventningene til å falle. Det gjør det mer vrient å nå målet. Og det har også, slik Norges Bank selv vurderer det, negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting.
Banken hevder at forventningene er trygt forankret i 2,5 %. Men vi har ikke gode mål på inflasjonsforventningene i Norge. Banken viser til en spørreundersøkelse hvor utvalget er arbeidslivsorganisasjoner, akademikere og økonomer. Det er spinkelt, og for hva det er verdt trodde økonomene før torsdagens prognose at inflasjonen på lang sikt blir 2 %.
Noen har begynt å spekulere i om inflasjonsmålet er nedjustert, eller om det tallfestede målet er erstattet med en frase om at inflasjonen skal være lav og stabil. Det vises til at regjeringen var varslet en revidert forskrift som kanskje endrer Norges Banks operative mål. Men banken kan ikke basere dagens pengepolitikk på hva den tror regjeringen kan instruere om i fremtiden.
Inflasjonsmål i 2022?
Et forslag til hva sentralbanken kan gjøre for å vise, hvis det fremdeles er tilfelle, at den tar målet på alvor: La prognoseperioden for rente og inflasjon bli bestemt av hvor lang tid det går før man tror prisveksten stabiliserer seg på 2,5 %. Det spiller ikke noen rolle at prognoser er usikre. Hensikten er å vise at pengepolitikkens hovedoppgave, også når den temporært influeres av ikke-inflatoriske forhold, er å gi oss et nominelt anker.
Hvis en fleksibel prognoseperiode skal ha tilsiktet effekt, må dens elastisitet begrenses. Nå hadde det vært nyttig å vite om banken tror målet nås i 2021 eller 2022. Hvis hovedstyret måtte ha beveget seg enda lenger ut på 20-tallet, ville prognosen blitt tolket som et klart endetidstegn for 2,5 % målet. Øystein Olsen er ansatt på åremål; inflasjonsmålet må fremstå som det er ment for evigheten.
Kommentaren har stått på trykk i Finansavisen