På begynnelsen av 70-tallet kjøpte et britisk firma en avansert industrirobot. Av frykt for arbeidsplassene gikk de ansatte til «sit-down» Men roboten ble tatt i bruk. Produksjonskostnadene falt. Økt omsetning dro opp sysselsettingen. Noen måneder senere satt arbeiderne igjen på rompa – de krevde enda en robot.
Robotene ble kjøpt på Bryne. Der hadde Nils Underhaug bygget opp Trallfa, som blant annet produserte trillebårer. For å effektivisere lakkeringen bestemte han seg tidlig på 60-tallet å utvikle en lakkeringsrobot. Ole Molaug, som hadde skissert roboter, ble ansatt. Med et budsjett på kr. 35.000 utviklet han en robot som i 1966 overtok Trallfas lakkeringsarbeid. Underhaug så de kommersielle mulighetene, og fra 1969 solgte Trallfa roboter over hele verden.
De fleste er ikke gründere eller vellykkede forretningsfolk. Hvordan utnytte ny teknologi til å dekke folks fremtidige behov på en billigst mulig måte? Det krevde kunnskap, driftighet og hell å manøvrere i tåken som innhyller det kommersielle liv.
Økonomer har avdekket mønstre som kjennetegner økonomisk utvikling, men få akademikere vet mer enn folk flest om teknologi og forbruk. Men etter perioder men høy ledighet og teknologisk progresjon får alltid noen økonomer det for seg at vi står overfor en epoke med «teknologisk arbeidsledighet». Som nå, hvor noen hevder at eiere av industriroboter bør skattlegges slik at staten kan brødfø en voksende skare av jobbløse.
Men økonomisk vekst er historien om jobber som forsvant – bortsett fra dem Trygve Slagsvold Vedum og hans våpendragere har fossilert. Problemet er jo ikke mangel på jobber; utfordringen er knapphet på arbeidskraft i forhold til alle de godene vi kunne tenke oss å forbruke. Det fra at roboter eliminerer jobber.
Der hvor det etableres sunne sosiale normer – eiendomsrett, avtalefrihet og ærlighet – medfører ny teknologi og sparing over tid økt produksjon per timeverk. Godene hoper seg ikke opp hos dem som eier kapitalen. Siden kapitalister konkurrerer om arbeidere, drar økt produktivitet opp lønningene. Det kan svinge litt, men typisk hanker arbeiderne inn 2/3 av årlig produksjon.
Siden 2005 har det vært en svak utvikling i arbeidskraftens produktivitet. Årsakene er uklare, men om noe så indikerer det laber teknologisk utvikling. Produksjonen av helsetjenester og eldreomsorg – noe husholdningene synes å ønske å bruke mer av sin inntekt på – er vrient å effektivisere med ny teknologi. Det tar trolig tid før eldresentrene robotiseres.
Produseres det snart roboter med kunstig intelligens? Neppe med intelligens som du og jeg. Roboter må kodes med eksplisitt informasjon. Men mye av det vi vet, kan vi kun i praksis. Prøv å skrive ned hva du gjør når du sykler. Og det er masse vi ikke har peiling på, som hvordan bevisstheten fungerer – og hvorfor Lothepus er populær.
Hva skjer når sinnets mysterium kartlegges og roboter kan programmeres til å opptre som mennesker? Hvis roboter kan alt, inklusivt kopiere seg selv, er det ikke lenger nødvending å arbeide. Til slutt går verdens eldste yrke heden. Det blir en forunderlig ny verden. Alt blir gratis, og vi kan dedikere oss til fritidssysler. Hvis det skjer i min tid, finner jeg kanskje ut om Knausgård er like god som Proust.
Skrekkscenarioet? En Silicon Valley-nerd eier alle patentene og nekter å spre robotene utover kloden. Om ikke patentlovene endres, øker velferden bortenfor hans verden da kun i et prosaisk tempo. Som nå. Økonomisk blir det som om geniet ikke eksisterte.
Torsdag kjøpte jeg robotklipper. Å se den i aksjon på plenen fredag morgen vekte minner fra slutten av 60-tallet, da en Trallfarobot serverte oss softis på Jærdagen. "Nei takk, ikke strø", svarte jeg den tidligere lakkeringsarbeideren som assisterte. Han gliste. Å slippe å vaske seg med linoleum etter endt arbeidsdag hadde kanskje smurt omstillingen.
Robotisering er en av mange veier til kjappere økt velstand. Ikke brolegg veien med skatter. Ok, siden jeg er teknologisk utfordret, har jeg kanskje en barnslig fascinasjon for helautomatisert maskineri. I kveld skal jeg prøve å skifte fra Netflix til Altibox uten å vekke min datter.
Kommentaren har stått på trykk i Finansavisen