Da jeg studerte økonomi, lærte vi at negative nominelle renter kun var en teoretisk mulighet og noe en ikke ville oppleve så lenge man hadde kontanter i omløp. Årsaken er at investor heller vil velge å holde kontanter enn å motta negativ nominell rente på en plassering. På tross av dette opplever vi nå at obligasjoner for svært store beløp prises i markedet til negative rente, altså betaler man for å låne ut penger.
Må økonomisk teori skrives om?
Det kan være flere årsaker til at investorer er villig til å akseptere negativ rente. Blant disse er at investor tror at rentene skal gå ytterligere ned, noe som kan gi positiv avkastning for investor. En annen, og sannsynligvis den viktigste, er at det å holde kontanter faktisk har en kostnad. Slike kostnader kan komme i form av at en må betale noen for lagerhold og vakthold. Når investorene nå er villig til å akseptere negative renter, betaler en på mange måter andre for å passe på pengene for dem. Om en forklarer negative renter med denne type kostnader, er prinsippene i økonomisk teori fortsatt gyldige. Aktørene i markedet velger fortsatt det alternativet som, med hensyn av eventuelle kostnader, er det økonomisk beste for dem. Samtidig definerer denne type kostnader hvor langt ned i negativt terreng man faktisk kan komme så lenge vi har kontanter i omløp.
Hvorfor havnet vi her?
Siden finanskrisen har sentralbanker verden over forsøkt å stimulere økonomiene gjennom flere ulike tiltak. Blant disse er det å sette ned styringsrenten. På tross av lange perioder med svært lave renter, opplever vi lav økonomisk vekst og inflasjon. Som følge av dette har mange sentralbanker valgt å trykke ytterligere på gasspedalen og gå mot mer ukonvensjonelle tiltak, som å sette negative renter. Hensikten med slik lave/negative renter er todelt:
- Svekke egen valutakurs for på den måten å bedre konkurranseforholdene for landets eksportindustri
- Gjøre det billigere å låne penger, og på den måten å skape økt etterspørsel i økonomien
Usikre konsekvenser
Hensikten med negative renter høres forlokkende nok ut, men vi må samtidig anerkjenne at vi nå beveger oss ut i nytt og ukjent farvann. Vi kan ha en ide om hvordan dette vil spilles ut, men uten tidligere erfaringsgrunnlag er det vanskelig å identifisere eventuelle negative annenhåndseffekter. På mange måter kan en si at den økonomiske politikken som nå føres er et eksperiment, der den eneste trøsten synes å være at det sannsynligvis ville vært verre om vi ikke hadde hatt de negative rentene.
Hvordan skal investor innrette seg?
Med lave/negative renter er det lett å tenke at en skal holde seg unna obligasjoner. Men hva skal en da spare i, hva er alternativet? Aksjer virker mer attraktivt i et slikt lavrenteregime, men er det riktig å øke allokeringen mot aksjer som følge av dette?
Jeg mener nei, og det er to grunner til dette:
- Obligasjoner har fortsatt en viktig rolle å spille i en god og balansert portefølje ettersom de bidrar til å redusere totalrisikoen i porteføljen, samt at de muliggjør at en kan hente ut rebalanseringsgevinster. Samtidig er det viktig å påpeke at det fortsatt er en del obligasjoner i markedet som gir god løpende avkastning, men da med noe kredittrisiko.
- Den relative attraktiviteten mellom obligasjoner og aksjer synes uforandret. Så lenge risikoappetitten til investor ikke er endret bør dette heller ikke få konsekvenser for porteføljesammensetningen.
Investors investeringsbeslutning bør, som tidligere, avhenge investeringshorisont og risikovillighet. Dette prinsippet bør ikke forlates selv om rentenivået er lavt. Ved blindt å sette mer penger i aksjer som følge av lave renter, uten hensyn til risikovillighet, risikerer en å komme i en situasjon der en selger seg ned i fallende markeder. Dette er typisk en større risiko for porteføljens langsiktige avkastning enn de lave rentene.
En god balanse i porteføljen er minst like viktig nå som det tidligere har vært.