Glemt er både teorier om adferdsøkonomi, effisiente markeder og at det er stor forskjell på selskaper.
Dagens Næringsliv kunne forrige uke rapportere fra en gjennomgang jeg hadde for kunder i SKAGEN Fondene i Stavanger. Her presenterte jeg avkastningen til en kunde som konsekvent de siste 20 årene hver januar reinvestert pengene i det Skagen-fondet som gjorde det dårligst året før. Avkastningen ville ved en slik strategi blitt betydelig bedre enn om en gjør som de fleste andre, og løper etter de fondene som har gått best.
I samme artikkel fikk finansprofessor Thore Johnsen ved Norges Handelshøyskole uttale seg om at det er vanskelig å finne empirisk belegg for en slik teori, selv om en helt tilbake til bibelske tider kan finne referanser om at de siste skal bli de første.
Uansett, er det for en flittig bruker av internett mange nok referanser til en slik strategi, og den kanskje mest kjente er «Winning with the Dow Losers,» skrevet av Charles B. Calson, som er en kjent amerikansk rådgiver og markedskommentator.
Denne boken kom i 2005 og bygger blant annet på arbeidet til Werner De Bondt og Richard Thaler, som i 1985 skrev i The Journal of Finance om sine empiriske tester på området. De to professorene fant at investorer i det amerikanske aksjemarkedet har hatt en tendens til å overreagere på uventet informasjon i perioden fra 1933 til 1980.
I sin studie undersøkte de to aksjer på New York Stock Exchange over tre-års perioder. De 35 beste aksjene ble lagt i en vinnerportefølje, mens de 35 dårligste gikk inn i en taperportefølje. Deretter undersøkte de utviklingen over de neste 3 årene. De fant gjennom dette at tidligere vinnere har en tendens til å gjøre det dårligere enn markedet mens tidligere tapere har en tendens til å gjøre det bedre enn markedet.
Med andre ord er det en strategi å kjøpe tidligere tapere for å oppnå meravkastning.
Det kan likevel være godt være at Johnsen har rett, men det endrer ikke det underliggende poenget fra presentasjon i Stavanger – og for dette innlegget.
Investorer, både store og små, har en tendens til å la seg blende av det som har gått bra den siste tiden og vil være en del av den samme positive trenden. De vil dermed hive seg på oppganger og selge seg ut av nedganger. Denne handelsaktiviteten kan en observere både blant dem som kjøper enkeltaksjer, men også blant fondskunder.
Peter Lynch, som er regnet som en av verdens fremste forvaltere overtok Fidelity sitt Magellan fond in 1977. De neste 13 årene fram til 1990 leverte han i gjennomsnitt en avkastning på 29 prosent i året gjennom sin aksjeplukking. Til sammenligning leverte den amerikanske S&P500 indeksen 15 prosent i året i den samme perioden.
Det interessante er at Lynch kom fram til at kundene i fondet hans hadde i den samme perioden hatt en gjennomsnittlig årlig avkastning på bare 7 prosent. Grunnen til dette var at kundene kjøpte og solgte kortsiktig basert på svingninger i fondskursen.
Poenget mitt er at investorer må være kjent med sine egne overreaksjoner og hangen til å la seg fange av siste nytt, eller det som har fått mest positive overskrifter. Spesielt gjelder dette i en tid hvor norske fondsforvaltere er i full gang med å rulle ut aksjesparekontoer, som vil gjøre det enda lettere å handle kortsiktig, og på følelser.
Denne kommentaren har stått på trykk i Dagens Næringsliv
