Ideen om en grønn gjenoppretting har i senere tid stått i sentrum og entusiasmen rundt dette fortsetter å skyte fart. Samtidig diskuteres utfordringen med en jobbløs gjenoppretting[1].
I krisetider sørger bedrifter for å styrke konkurransesituasjonen ved å tilpasse aktiviteten i deres virksomhet. Samlet sett fører dette til perioder med gjenopprettelse av økonomien som er preget av økt arbeidsledighet inntil bedriftene møter kapasitetsbegrensninger og ekspansjon eller nye virksomheter ansetter de arbeidsledige.
Fra et ESG perspektiv, burde vi være bekymret over en grønn – men potensiell jobbløs, gjenoppretting av økonomien?
Phillipskurvens død?
For å være helt presis er ikke nødvendigvis utfordringen antall arbeidsledige i absolutte tall, men snarere karakteristikken av dagens jobber[2]. Det amerikanske arbeidsmarkedet forteller en historie om hvorfor kvaliteten av en jobb er betydningsfull for den samlete trivselen til både økonomien og deres borgere.
Phillipskurven tilsier at når sysselsettingen øker stiger lønninger tilsvarende. Inntil nylig var arbeidsledigheten i USA på det laveste nivået de siste 50 år.[3] Likevel har lønningene fortsatt å stagnere og resultert i lavere samlet etterspørsel.[4]
Overgangen fra en industridrevet økonomi til en servicedrevet økonomi har til dels ført til større ulikheter i vårt samfunn. Et høyt antall produksjonsjobber for ufaglærte har blitt erstattet med færre, faglærte arbeidere. De ufaglærte har søkt mot serviceindustrien og konkurrert om jobber til relativt lavere lønninger.
Samtidig er anstendig arbeid, økonomisk vekst og lavere ulikheter essensielt for en bærekraftig fremtid og er bærekraftige utviklingsmål i seg selv. Den strukturelle betydning av disse indikatorene blir mer og mer tydelig.
Arbeiderklassen og automatisering
At bedrifter erstatter arbeidsplasser eller forbedrer effektiviteten og kostnads optimaliserer driften er ikke i seg selv et onde. Automatisering er ofte nødvendig og betraktet som komplementær til den eksisterende arbeidsstyrke og videre forbedring av produktiviteten og sikkerheten. Likevel har COVID-19 forsterket hvordan ulike aktører i arbeidsmarkedet har blitt påvirket av krisen. Mens kontorarbeidere i stor grad har blitt skånet, har industriarbeidere og frontlinjearbeidere blitt utsatt for større risiko. Dessuten risikerer disse arbeidstakerne også å bli erstattet av automatisering. [5]
Hva betyr dette for investorer?
Det er derfor et behov for å forstå og kontrollere de eksternaliteter (både positive og negative) som oppstår i arbeidsmarkedet – i form av høykvalitetsjobber versus lavkvalitetsjobber. Ved siden av et press for å øke viktigheten av demokrati og representasjon på arbeidsplassen[6], ser vi et press mot selskap om å adressere både miljømessige- og samfunnsøkonomiske eksponeringer.
Som investor er vi like bekymret for sosiale eksternaliteter som for miljøeksternaliteter når vi vurderer selskapenes aktiviteter. Vi mener at selskap som tar skikkelig vare på de ansatte, i form av rettferdig avlønning og arbeidsforhold, vil bli belønnet med en mer motivert og sunnere arbeidsstyrke.
Langsiktig verdi kan ikke skapes ved å unytte sine arbeidstakere.
Selskapsengasjement
Som investor kan vi engasjere oss og opprettholde press mot selskap, bransjeorganisasjoner og regjeringer. I 2019 og i løpet av første halvår i 2020 har vi samarbeidet med flere porteføljeselskaper for å forbedre sosiale forskjeller vi mener kan ha en vesentlig påvirkning på deres resultater. Vi har, for eksempel, en løpende dialog med flere selskap i deres håndtering og ansvar for å respektere menneskerettighetene.
I fjor hadde vi et suksessfullt samarbeid med Hyundai, som førte til formalisering av fri fagforeningspolitikk og bedre dialog og rutiner relatert til ansattes arbeidsforhold. Vi har også hatt et tett samarbeid med Samsung Electronics for å oppfordre dem til å forbedre selskapets styring.
På den andre siden observerer vi en forverring av arbeidsforhold i den amerikanske matvareindustrien, og har dialog med flere selskaper i kjølvannet av COVID-19 krisen.
En viktig langsiktig trend.
Vi er i en tid der vi må, gjennom regulering og som ansvarlig arbeidsgiver, ta arbeiderenes helse mer seriøst. Dette gjelder både at lønnsnivået dekker levekostnadene og at en sikrer helse og sikkerheten på arbeidsplassen. Vi mener at sosiale eksternaliteter som enten oppstår eller blir påvirket av selskapene vil fremstå som en viktig langsiktig trend i kjølvannet av den pågående krisen.
Som med de fleste bærekraftige utfordringer kan disse ikke løses uten et bredt samarbeid. Utover håndhevelse av eksisterende lovverk, kan myndighetene for eksempel gi støtte til kompetanseheving og omskolering. Myndighetene bør også sørge for at en grønn gjenoppretting også omfatter arbeidsintensive jobber. Dette er et av få elementer som Green Deal har blitt kritisert for å ikke adressere tilstrekkelig.[7]
Bedrifter kan på sin side utnytte offentlige partnerskap for å innovere og utvide arbeidsevnen ytterligere, sikre at de og deres forsyningskjeder opererer i samsvar med globale normer og beste praksis, samt sette i verk passende mekanismer for å imøtekomme velvære for deres arbeidsstyrke.
Forbrukeren – eller kunden – sies ofte å være den viktigste aktøren i økonomien. I dette tilfelle har enhver virksomhet incentiv for å sikre at deres arbeidstagere, som forbrukere, kan fortsette å stimulere økonomiens samlede etterspørsel. Et sunt forhold mellom tilbud og etterspørsel i realøkonomien bør også være av interesser for investorer.
Les bærekraftrapporten for andre kvartal her.