Klimaforhandlingene i Glasgow resulterte i en klimaavtale på oppløpet av forhandlingene. Forhandlingene var i stor grad preget av en retorikk som satt fokus på 'å få opp tempoet' og innsatsen for å nå 1.5 graders målet i Parisavtalen. De sedvanlige konfliktlinjene dannet seg også denne runden – med industrialiserte land mot utviklingsland, ressursintensive land mot ressursfattige land, nølende mot standhaftige. Det påfølgende innholdet i avtaleteksten består i stor grad av fornyede forpliktelser til allerede avtalte prinsipper fra tidligere forhandlinger.
I så måte samsvarte forløpet med forventningene i forkant av forhandlingene. Samtidig er det ett par punkter som er verdt å bemerke seg:
- Kull-front: Det mest betydningsfulle utfallet av forhandlingene var en spesifikk henvisning til fossile brensler i avtaleteksten. Selv om det så ut til å gå mot bred aksept mot å referere til behovet for å 'fase ut' kull og 'unødige' fossile subsidier, så kjempet en delegasjon av utviklingsland ledet av India og Kina frem 'nedfasing' i stedet. Dette virker – rimelig nok – som flisespikking, men det faktum at det har tatt over 20 år med internasjonale klimaforhandlinger for i det hele tatt bevisst peke på ett av de åpenbare bidragene til problemet, sier vel sitt om hvor sakte og kompliserte slike forhandlinger er.
- Naturbasert: Selv om det ble gitt forholdsvis liten dekning i avtaleteksten, så er det liten tvil om at naturbaserte løsninger løftes frem som særdeles viktige bidrag i å redusere klimagassutslipp. Å benytte naturbaserte løsninger for naturlig CO2-lagring har dog ett sensitivt forhold til å gjøre naturen til handelsvare gjennom tvilsomme CO2-kvoter som kjøpes på frivilling basis for å klimakompensere egne utslipp (CO2-utslipp fra individer og selskaper). Samtidig må bidragene fra naturbaserte løsninger sees i ett større bilde; å avverge avskoging og verne om økosystemer på land og til havs er helt essensielle bidrag til å ivareta klimasystemer, biologisk mangfold og bidra til binding av CO2.
- Kjernefysisk comeback: Eksperter og medier fremhevet flere ganger at forhandlingene og samtalene i Glasgow i større grad inkluderte et mer åpent syn på atomkraftens potensielle bidrag i å levere lav-utslipps kraft. Dette er et positivt signal sett i lys av energikrisen som har understreket sårbarheten for sikker tilførsel av lav-utslipp og fornybar kraftforsyning. Det kan også bidra til en dekarboniseringsbane for utviklingsland hvor kjernekraft kan benyttes i stedet for de tyngste fossile kildene uten å gå på kompromiss med økonomiske vekstutsikter. Potensielle rammevilkår fra stater kan også bidra til sårt tiltrengt teknologisk innovasjon når det kommer til atomkraft – særlig med tanke på å redusere konstruksjon og produksjonskostnader.
Samtidig var det kanskje andre aspekter som mange håpet skulle havne på agendaen som allikevel falt igjennom. Helt siden Kyoto Protokollen har internasjonale klimaforhandlinger mislykkes på ett av temaene de gjerne er best plassert til å gjøre noe med: en effektiv prisingsmekanisme av CO som stimulerer til endringer i underliggende tilbud og etterspørsel. Prising av CO2 er i dag i stor grad frivillig – selv om juridiske markeder i økende grad vokser frem utenfor Europa. Samtidig så bør ikke formålet med CO2 prising være å kompensere for synder, men å tallfeste CO2ens kostnader på verdenssamfunnet på ett slikt vis at det stimulerer til innovasjon og endring av etterspørselen etter forurensende aktiviteter.
Hva betyr avtalen?
Klimaavtalen i Glasgow er en bred avtale som bygger på foregående klimaforhandlinger ved å bekrefte allerede inngåtte prinsipp og smått flytte nålen ett ytterligere steg i riktig retning. Før Parisavtalen lå verdenssamfunnet på en katastrofal 3.5-4.2 oppvarmingsbane. Idet verdensledere forlater Glasgow så er denne kursen nå nede på 2.1-2.4 grader. Årlige klimaforhandlinger fremover vil sannsynligvis flytte denne kursen videre sør – men ikke fort nok. Derfor var det også et fokus, på å utvikle planer og mekanismer på å tilpasse seg til en verden som vil bli varmere. I takt med gradvis utvikling og forståelse av omstillingens krav, så tegner vi i økende grad også ett bedre bilde av CO2 utslippene globalt. Det er derfor rom for en liten dose optimisme når anerkjente forskere og organisasjoner benytter seg av metodologiske og analytiske fremskritt og følgelig endrer trenden for globale utslipp til å være flat i motsetning til stigende. Dette er det naturligvis motstridende meninger om – og det er lang unna ett konsensus enda.
Regjeringer og parlamenter vil nå dra klimaavtalen ned til lokalt nivå for å forhandle med innbyggerne om mer spesifikke føringer, noe som bør lede til tydeligere kjøreregler – også for finansmarkedet. Finansiering av nødvendige tiltak for å nå Parisavtalen utgjorde en stor del av fokuset i avtaleteksten. Dette er ett bredere perspektiv enn bare finansmarkedet da det også ser på diverse fond, støttemekanismer, rollen til statlige og internasjonale finansielle organisasjoner (som f.eks Verdensbanken). Samtidig er det liten tvil om at privat kapital har en essensiell rolle i å fylle finanseringstomrommet; ESG prinsipper i finansmarkedene ser med andre ord ikke ut til å gå ut av mote helt enda. Selve avtalen gir også noen indikasjoner til finansmarkedet om hvor verden beveger seg, og selv om tydeligere føringer vil komme fremover, så bør finansmarkedet bruke avtalen som en mulighet til å evaluere vår egen rolle og hvorvidt vi bidrar så mye som vi tror og ønsker.
Pass på det retoriske gapet
Uten å holde noe imot den ambisiøse naturen og retorikken til forhandlingene, så kan nok utfallet i stor grad bli oppsummert som en liste av veldig overordnede punkter som trenger mye mer substans. I bunn og grunn kommuniserer teksten 'vi er enige i at følgende er viktig'. Lokal håndheving og utvikling av disse overordnede prinsippene er det som vil styre en gradvis implementering fremover – men disse lokale tiltakene vil utgjøre ett lappeteppe av varierende kvalitet og ambisjon på tvers av land. Det er dog forventet når man skal prøve å unnslippe og bryte fri fra en global og fossil-basert økonomi. Det er gjerne til og med nødvendig at nasjonale tiltak skjer på forskjellige nivå – etter prinsippet om 'felles, men forskjellig ansvar i lys av forskjellige nasjonale omstendigheter'.
I forlengelse av aspirasjonene og forventningene, så ble disse utvannet av det tydelige fraværet av Xi Jinping, Vladimir Putin og Jair Bolsonaro. En av essensene med slike internasjonale klimaforhandliger er at statsledere dukker opp og viser sin visjon og lederskap til resten av verdensamfunnet. Det faktum at statsledere for sentrale ikke-vestlige land ikke deltok overhodet, sår tvil om hvorvidt sentrale land fremover anser slike internasjonale forhandlinger som forum som er verdt deres tid og interesse. Det er fort gjort å glemme at internasjonal politikk handler mindre om politikk på tvers av land, men om politikk mellom land.